Libri Scientiae - 2026

Buellia asterella, eller Stjernebønnelav som den også kalles er en av de sjeldneste lavartene i verden. Arten vokser på kalkrike jordoverflater og tørre knauser, og er kritisk truet. Det finnes få populasjoner igjen av arten, og trolig bare i Norge. På Dovrefjell ble den sist observert i 1948, men det finnes noen senere observasjoner av arten i Vågå. Den fikk sitt vitenskapelige navn først i 1974. Den har heller ingen plass som nyttelav og er ikke nevnt i noen kulturhistoriske kilder. Liten, svært saktevoksende, sjelden og snart borte, snart glemt ...

Min interesse for lav er knyttet til lavens farger, teksturer, formasjoner og det symbiotiske livet de lever med alger og teksturer på stein, jord og tre. Norge er et av de mest lavrike landene i verden, men på grunn av utbygging, avskoging, utmarksbeite og økt ferdsel i naturen er mange av disse artene nå utrydningstruet og rødlista. Det er 269 rødlista lavarter i Norge og 49 er sterkt utrydningstruet! Å undersøke lavarter gjennom en kunstnerisk og materielle prosess setter meg i relasjon til laver på en annen måte enn ved å lese rapporter og fakta. Gjennom langsomme prosesser med nålefilting på skinkelerret og broderi berører og berøres jeg av disse mikrolandskapene jeg finner i stjernebønnelav, gul pærelav og huldrenever. 

Teikning av planter handlar om å sjå. Gjennom streken, lyset og fargenyansane blir teikninga ei øving i nærvær og tolmod – som ei langsam opning mot omgjevnadane.

Å sjå kan vere det første stege inn i kjærleiken. Når ein teiknar, lærer ein å sjå og å forstå; me oppdagar venleiken, nytten og endringa som pregar naturen. Dei små detaljane som ofte forsvinn i det store kan fortelje om samanhengar som bitar i eit større puslespel.  

I teikninga kjem det verdifulle og sjølvsagte til syne -  det som alltid er der, men som lett vert oversett.  Det som, i neste augneblink, kan vere borte for alltid.

Å lære plantene å kjenne er å komme nærare naturen. Kjennskapen skaper ei form for kjærleik, og det me har kjært tek me vare på. 

Barn bærer en fremtid i seg i et skiftende landskap. I møtet mellom små hender og store miljøforandringer ligger en uro, og likevel en form for åpning. Tegningene og monotypiene i denne brettede kunstnerboken følger barnet i dette mellomrommet: et blikk som søker naturen, men som ikke alltid kjenner igjen konturene.

Her finnes både undring og varsling. Motiv glir inn i hverandre, hver linje og hver form, omgivelsene er i bevegelse, uforutsigbare, delvis tildekket. Arkene foldes ut som et mulig fremtidslandskap og kan leses som en kartskisse over et sted som både er kjent og ikke lenger tilgjengelig. Fremtiden –  mellom tegn, avtrykk og mellomrom, delvis gjemt, delvis ventende, fortsatt formbar.

Vårark i tre, 22 X 22 cm.12 X 12 cm.

Tre har vært et av menneskets tidligste bildebærende materialer. Før skrift ble utviklet som system, ble treflater brukt til tegninger, symboler og innrissede merker som en måte å kommunisere, registrere eller minnes på. Slike visuelle uttrykk regnes som forløpere til skriftsystemer som gradvis utviklet seg til tegn med faste betydninger. Når skrift senere oppstod i organiserte former, fortsatte tre å være et viktig medium. I utstillingen Libri Scientiae, Bøker som kunnskap, peker verket tilbake på noen av skriftens tidligste former: bærbare treflater med bilder, tegn og meningsbærende setninger. Treplaten fungerer her som både side, perm og kropp, et sted der menneskelig erfaring kan lagres, leses og berøres igjen.

Er isbreen eit forsvinnande fenomen, eller er det fortsatt håp i møte med den nye klima-realiteten? Er det noko å lære av ein isbre? Kva har isbreen sett og vore vitne til? Kva ville den formidla til oss midlertidige skapningar som ødslar med ressursar? Kva er isbreens bøn til oss? Lyttar me til det me høyrer? 

“Isbreens bøn” er inspirert av FN sitt internasjonale år for isbrevern. Resirkulerte, handbroderte dukar med cyanotypi-foto frå Nigardsbreen og fristils-maskinbroderte fakta-tekstar om klimaendringar. Tekstilsidene er inspirert av og montert som ei Tibetansk bønneflagg-rekke. 

Boka under er inspirert av eldgamle skriftrullar, og er ei samling av resirkulerte vesker eg har laga og brukt (opp) gjennom dei siste 30 åra. Den er blitt eit sjølvbiografisk tidsminne av (deler av) ei livsreise. Alt i eit forsøk på ein kontinuerleg sjølv-evaluerings-og-forbetrings- prosess.

Tekstile aggregattilstander: Fiber – tråd – stoff/ Jute, bomull og lin III er det tredje arbeidet i en serie hvor jeg utforsker disse tre tekstile materialene.

Aggregattilstand er et begrep fra fysikk og kjemi. Det betegner tilstanden et materie kan ha, en tilstand som skapes av hvordan molekylene er ordnet.  

Jeg liker å kikke i gamle håndverksbøker. De gjenspeiler en praktisk tilnærming til livet; hva som er mulig å få til med egne hender, gode materialer og riktig verktøy. Tekstile stoffer er sammenbindinger av tråder som igjen er spunnet av fibre. For å kunne utnytte de lange vegetabilske fibrene trengs materialforståelse og teknologisk kunnskap som har gått i arv gjennom generasjoner. Bærekraftige naturfibre er tidkrevende å produsere, men materialverdien er mye mer enn verdien av kostnader og tiden det tar.

Tekstilt arbeid forbinder jeg med kvinnene i min egen slekt. Jeg lekte med rokken som sto til pynt hos en tante; et tidsvitne fra en svunnen tid. En annen tante drev systue i kjelleren. Jeg gikk med klær sydd av mor, som var dekorert med mormors broderier. Å sy, hekle og strikke var normalen; til familiemedlemmer eller til bruk i huset.

De ti bud skal ha blitt overlevert Moses på steintavler. Derav omtaler vi evige sannheter som “skrevet i stein”. Kryssende steiner henspeiler til dette, og viser samtidig til hytten Tvergastein, hvor den norske filosofen Arne Næss utviklet sentrale deler av sin økosofi. Bokens to deler tar opp forhold omkring økosofi, kunnskapssyn og skeptisisme. I dag kan en skanse i møte med kunstig intelligens være epistemisk skeptisisme – å stille seg sterkt tvilende til at sikker kunnskap finnes. Boken blas fra to sider slik at utsagn og perspektiver blandes.

Kampen mot vitenskapen låner navn fra Arne Næss’ bok med samme tittel, utgitt i 1980. Kunstnerboken samler personlige bilder og tanker om å leve i og med natur, med utgangspunkt i et sted jeg ofte vender tilbake til: Tvergastein, 1505 meter over havet, ved foten av Hallingskarvet. Naturen er ekstrem og kun et lite antall arter kan leve her over tid. Fjellene er samtidig i frontlinjen i møte med klimaendringer, med raske og synlige endringer.

Reisen / Flukten fra Tåkeskogen ble i utgangspunktet skrevet for små barn. En fortelling om pandaen Sonus, fremført som en lydvanding under Festspillene i Bergen / Småspill i 2023. I bokform har denne fortellingen blitt til to versjoner, der den ene er ment å kunne glede et barn. Fortellingen har imidlertid en undertekst som skrives  tydeligere ut i den andre versjonen, der miljøproblematikk og økende konsum problematiseres og knyttes til fakta. De to bøkene deler samme rygg, og kan blas i side om side.

Denne boka er eit samarbeid mellom tre generasjonar. Her er det ei bestemor, to mødrer og fire barn som har jobba utforskande saman. Det oppsto ulike møte med tekstile materialar og varierte bileteuttrykk, der fuglar vart eit samlande tema. Vaksne og barn jobba i lag med å utvikle ei bok som kan vise korleis kunnskap og ferdigheitar vert overlevert frå familieledd til familieledd, frå rollemodell til elev, frå meister til lærling, som samskaping. 

Slike fellesskap er verd å verne om, og i handverk vert dei etter kvart skjeldnare å finne. Slik som enkelte raudlista artar i naturen, er kvardags-handverkarar vanskelegare å observere i heimane enn før. Motivasjonen til boka ligg i samspelet mellom vaksne og barn i arbeid med å skape, og gav uventa resultat i produkt der barna leika fram fuglar og dei vaksne kunne leike seg og skape vidare på dette.

«Oj! Se! Fuglen har visst flydd inn i en busk!» Barna fekk profesjonelle materiale, verktøy og utstyr. Heimen vart forvandla til eit laboratorium der ulike forsøk, prøving, feiling og suksess gav rom for ein unik læringsarena. «Sjå, fuglen fekk veldig kvit mage! Det er fordi lyset treffer der så da blir han kvit uansett!»

Oppleving av samhald og stille, brot i handling der frustrasjon fekk dominere. Nysgjerrigheit, utforsking, motlause og glede. «Nei! Nå ødela jeg hele greia!» Foreldre og besteforeldre vart den trygge rollemodellen, som kunne vise, rettleie, hjelpe, oppmuntre og le med barnet. Dei auste av sin kunnskap og viste korleis utfordringar kan løysast og feil kan bli funn.

Læringa gjekk likevel ikkje berre i jamn straum nedover. I møte med steinar i elveløpet, vart det nye vegar der både vaksne og barn måtte skape nye elveløp for eigen utvikling. «Sukk!»  

Slik vaks også dei vaksne i dette møtet...

Jeg redder en shredder
Jeg tiltrekkes av det andre har kastet fra seg. Jeg finner glede i å gi det nytt liv. En dag får jeg øye på en ødelagt trekasse i en container, den har vært brukt som emballasje for en stor fliskutter (shredder). Jeg tar med kassen for å kunne bruke den til noe. Det blir til en bok

Gardshistorie er to ulike bøker. Min mors familie kommer fra en gammel slektsgård. Herfra er det mange historier som kan fortelles. Blom er historien om han som skulle overta gården, men som døde ung. Noe av det som ligger igjen etter han er et omfattende herbarium. 

Omsut handler om det å ha ansvaret for å ta vare på det som generasjoner har bygd opp. Her er små tekster og bilder fra renoveringsarbeid på gården. Cyanotypi er brukt som teknikk for å overføre bildene til gamle takstskjema. Skjemaene stammer fra min morfar som var tømrer og takstmann. Treskiver av surnet bjørk er lagt inn i sidene. Surnet bjørk kan være vakkert å se på, men er like fullt et tegn på at treet er angrepet av råtesopp. 

Skriftrull. Knusa tørr leire, tilføra vatn og oppbløyta papir. Blanda. Porselensleire som er tørr og hard får liv att. Saman med papirmassen vert det eit anna materiale med andre eigenskapar. Litt leire og litt papir. Ta vare på - visa omsut – gi ny verdi. Hella ut massen på gipsplate, tørka, laga «ark» – skriva, rissa. Spor og ord. Nytt uttrykk. Materialomsut og materialkunnskap. Rulla – gøyma teksten– brenna på 1300 grader. Papiret brenn vekk – porselenet står att. 

Dei nesten 2000 år gamle forkulla skriftrullane dei fann i Pompei kan no snart lesast. X-ray Phase-Contrast Tomography-bileta hjelper oss til det. 

Brotstykke. porselenscollage

Porselenet: Kaolin, feltspat og kvarts. Kva forteljing fortel eit materiale? Forteljingar om Kina og om Marco Polo. «Det kvite gull» - mystikk og løyndom.Her møter mine forteljingar historia, form og materiale. Det kvite gullet og bladgullet – aust og vest.