Bøker som kunnskap

Av Jon Hoem 

Februar 2026

Trykte skrifter er en grunnpilar i utviklingen av kunnskapssamfunnet. Det var gjennom pamfletter og bøker språket først kom til uttrykk i en form som lot seg mangfoldiggjøre, slik at kunnskap effektivt kunne formidles, kritiseres og forbedres gjennom flere ledd. Med bøker blir skrift en samfunnskapende kraft.

Utstillingen Libri Scientiae – Bøker som kunnskap – viser kunstnerbøker, eller Artist Books. Dette er verk der kunstnerne har foretatt et bevisst valg om å presentere et kunstprosjekt i bokform. 

Med Libri Scientiae har forskergruppen MaTecSus (Materialitet, teknologi og bærekraft) arbeidet med den felles tematikken og kunstnerbøker som utgangspunkt. Utstillingen gir på denne måten en rekke forskjellige innblikk i og perspektiver til kunnskapsformidling i en boklig form.

Kunstnerbokens posisjon mellom muntlig og skriftlig tradisjon

Sjangeren kunstnerbøker utfordrer hva vi vanligvis tenker på som bøker. Kunsthistorikeren Stephen Bury definerer sjangeren som “books or book-like objects over the final appearance of which an artist has had a high degree of control; where the book is intended as a work of art in itself” (Bury, 2002). I sin moderne form skriver sjangeren seg tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, mens  selve begrepet «kunstnerbok» i hovedsak benyttes om verk laget etter 2. verdenskrig (Castleman, 1994). Den første internasjonale utstillingen med kunstnerbøker, Book as Artwork, 1960/72, fant sted i 1972 ved Nigel Greenwood Gallery i London. Den gang som nå inkluderer kunstnerbøker eksperimentering med materialer, struktur, innhold og produksjon. 

Kunstnerbøker kan være unike håndlagde objekter, men det kan også tas i bruk ulike trykketeknikker som muliggjør noe større opplag. Felles for alle kunstnerbøker er at det ligger en kunstnerisk intensjon bak, uttrykt både gjennom verbalspråk, visuelle virkemidler og materialvalg. Bøkenes innhold og hvordan dette innholdet henger uløselig sammen med bokens form er også et kjennetegn ved kunstnerbøker (Hovet, s. 242).

Ser vi tilbake til overgangen fra manuskripter til trykte bøker, som begynte med Gutenbergs trykkpresse på 1400-tallet, finner vi noen paralleller til hvordan kunstnerbøker tillater individuelle forsøk med bokmediet. Manuskripter var håndlagde og ofte illuminerte kunstverk, og dermed også unike, mens trykkekunsten gjorde det enklere å masseprodusere bøker. Tidlige inkunabler (bøker trykket frem til år 1500) imiterte imidlertid manuskriptenes estetikk. Kunstnerbøker vender delvis tilbake til det unike og håndverksmessige, samtidig som de utnytter alternative trykketeknikker for å utfordre masseproduksjonens standardisering, med vekt på kunstnerens kontroll over verket.

Relativt enkel produksjon, lave kostnader og håndterlige format gir kunstnere stor kreativ frihet. Mange kunstnere fremhever at lav kostnad og enkel eksemplarfremstilling lar kunstnerbøker leve relativt uavhengig av det kommersielle kunstmarkedets logikk (Jones, 2023). Formatet åpner videre for innholdsmessige og materielle eksperimenter – fra varierte trykkemetoder til eksperimentelle design. 

Trykte skrifter og makt

I skriftlig tradisjon er informasjonen fysisk bundet til et medium, og skrifter er med det i utgangspunktet fullstendig avsenderstyrt. Innholdet i en bok kan endres og forbedres over lang tid, men i det øyeblikket boken blir lest er innholdet som sådan låst slik tegnene er plassert på papiret, og arkenes rekkefølge slik de blir bundet inn. Skriftkulturen innførte på denne måten eksplisitt kontroll med den rekkefølgen tekstens elementer presenteres i, til forskjell fra muntlige og rent visuelle uttrykk som har en mindre autoritativ linearitet (Hoem, 2021 s. 111). Boken blir dermed bærer av en iboende autoritet, i kraft av “det som står skrevet”. 

Produksjon av bøker og tilgangen til skriftlig informasjon var i flere hundre år et konkret uttrykk for makt, og retten til å trykke bøker var et privilegium, gitt av makthavere til noen få. Informasjon, hva den inneholder og hvem som mottar den, har alltid vært en viktig del av å etablere og opprettholde komplekse kunnskaps- og maktstrukturer, der skrift gjør det mulig med mer omfattende lover og statsdannelse (jf. Innis, 1950). 

I Danmark-Norge var kongens makt over boktrykkerne betydelig. Dette informasjonseneveldet gjaldt helt frem til Norge fikk Grunnloven i 1814 (Rian, 2014), da det med §100 ble slått fast at «Trykkefrihed bør finde Sted».

Med trykkekunsten fra slutten av 1400-tallet ble det enklere å distribuere kunnskap effektivt. I mange hundre år var likevel tilgangen til informasjon gjennom skrift forbeholdt relativt få. De som ville tilegne seg kunnskaper gjennom manuskripter og trykte bøker, måtte oppsøke de stedene hvor skriftene var tilgjengelig. Det kunne være vanskelig å få tilgang til bøker, og de som kunne lese og skrive hadde derfor stor nytte av å kunne notere og på den måten ta vare på vesentlig informasjon. Ganske forskjellige fra dagens lesende, der de fleste leser tekster fra begynnelse til slutt, var lesingen tidligere mye mer fragmentert. 

Teknikken med å samle sitater fra ulike kilder ble skrevet ned og satt inn i nye sammenhenger i personlige notatbøker, såkalte commonplace books, hadde sin opprinnelse i antikken i ideen om loci communes, eller «felles steder». Ideer, fakta og argumenter kunne samles for å bli brukt senere, i forskjellige situasjoner. Slike bøker var personlige samlinger av sitater, notater, tegninger og utklipp – arkiv for ideer og inspirasjon (Hoem og Schwebs, 2015). Personlige notater ble igjen delt med andre, omstrukturert og blandet med informasjon fra andre kilder. Lesing og skriving ble på denne måten utviklet parallelt, og var svært tett knyttet sammen (Darnton, 2000).

Kunstnerbøker nærmer seg unike, håndlagede bøker. I dag kan mange kunstnerbøker ses som en moderne, kunstnerisk evolusjon av commonplace-tradisjonen – private idé- og kunnskapsbanker som blir til offentliggjorte verk. De ulike tradisjonene binder sammen historisk personlig kunnskapsorganisering med samtidens eksperimentelle bokkunst.

Skriftkultur og utdanning

Alfonso X, konge i Kastilla på 1200-tallet, fikk tilnavnet el Sabio (“den lærde”) på grunn av at han brukte betydelige ressurser på å få oversatt religiøse og vitenskapelige skrifter, litteratur og lovverk til kastiljansk. Dette dreide seg om materiale som tidligere kun var tilgjengelig på arabisk, hebraisk og latin. Ser vi Alfonsos innsats i en større sammenheng, finner vi tette bånd mellom det å samle, oversette og kopiere kunnskapskilder og makt. 

Det å kopiere beskriver imidlertid ikke bare prosesser med å lage et eksemplar som er mest mulig likt originalen. På latin er cornu copiae betegnelsen på overflødighetshornet som vi finner i gresk mytologi. Det er et tydelig uttrykk for at det å spre kunnskap i seg selv har en betydelig egenverdi. Kunnskap kan deles uten at den på noen måte forringes. 

Fra cornu copia har vi også fått ordet cornucopianer, en betegnelse på, en person som tror at kontinuerlig fremskritt og tilgang på materielle ting for menneskeheten kan imøtekommes gjennom fremgang i teknologi. Jürgen Habermas (2002) viser i Borgerlig offentlighet hvordan det i Europa ble utviklet en helt ny offentlighet i løpet av 1700-tallet. Denne offentligheten var i stor grad uavhengig av kirke og stat, og utviklingen var knyttet til de såkalte kaffehusene, hvor sentrale spørsmål i samtiden ble diskutert blant likemenn. I kaffehusene møttes borgerskapet, bestående av selvstendig næringsdrivende, embetsmenn og akademikere. 

Etableringen av de europeiske kaffehusene kom som et resultat av sammenfall mellom flere kulturelle og teknologiske utviklingstrekk. Kolonitiden,og med det tilgang til ressurser på bekostning av okkuperte land, mer effektiv transport, utstrakt handel og kommunikasjonsbehov kom samtidig med fremveksten av trykte pamfletter og aviser. Dette dannet grunnlaget for en ny og annerledes form for offentlig ordskifte basert på oppdatert informasjon fra kilder utenfor lokalsamfunnet. 

Interessen for nyheter og politiske spørsmål bidro til en mer politisk orientert og etter hvert fri presse. Den nye offentligheten var mye mer dynamisk enn den mer permanente offentligheten som særlig kirken var en eksponent for. Synet på kunnskap endret seg, fra noe bestående man måtte tilegne seg, til noe som kunne påvirkes og utvikles. 

Kunstnerboken, i en form som vektlegger få eksemplarer og eksperimentell form, plasserer seg i ytterkanten av dagens skriftkultur. Kunstnerbøkenes formspråk har på mange måter et nærmere slektskap med de tidlige manuskriptene og inkunablene. Få eksemplarer og uttrykksformer som er mer "direkte" sammenlignet med det rene skriftspråket. Dermed kan kunstnerbøker åpne for diskusjoner og nye former for muntlighet, også i møte med nye kommunikasjonsteknologier. I en verden der kunnskapen lukkes inne i “sorte bokser” (jf Latour), konkret i form avanserte medier og KI-modeller, kan en forstå kunstnerbøker som en måte å holde kunnskaper fast, ved hjelp av mer tradisjonelle formidlingsformer, som er taktile, visuelle og kroppsnære.

Bokens plass i utdanning er i stor grad knyttet til det å lese. Samtidig er det et velprøvd og uunnværlig pedagogisk grep å la elever og studenter skrive og tegne ned sine versjoner av det kunnskapsgrunnlaget de skal tilegne seg. Et arbeidshefte åpner mange muligheter gjennom valg av materialer, utforming og ulike praktiske løsninger. Dette gir muligheter til differensiering, der studerende som ikke er så sterke i å lage skriftlige tekster eller tegninger, kan finne glede i arbeidet. En kan oppleve hvordan tanken om at pedagogikk også er en kunstart blir konkret (Storheim, 2022).

Det konkrete arbeidet i og med materialer og ulike uttrykksformer kan knyttes direkte til kroppslige minner, og til det haptiske – kombinasjonen av hudens berøring med ulike objekter og kroppens posisjon og forflytning (Hoem, 2021 s. 289). Det haptiske innebærer kroppslig nærhet, der bruk av tekniske medier trekker kommunikasjonen mot å fristille innholdet fra de premissene som kroppen setter (s. 292). I en tid der det tas til orde for å gjøre utdanning på alle nivåer mer praktisk kan nettopp de fysiske kvalitetene som kunstnerbøker tilbyr for å produsere og ordne informasjon vise en vei for hvordan studerende i alle fag, og på alle nivåer kan arbeide med tekster i skrift og bilder.

I høyere utdanning kan kunstnerboken ved første øyekast fremstå som en kuriositet. Det er imidlertid verd å tenke over at ulike notatteknikker har vært utbredt i akademiske sammenhenger. I møte med informasjonsproduksjon ved hjelp av kunstig intelligens (svært KI) vil behovet for å holde noe informasjon fast få ny aktualitet. Vi vil ha behov for teknikker som binder sammen den fragmenterte, digitale informasjonsproduksjonen og hvordan vi forstår og interagerer med de fysiske omgivelsene, som faktisk omslutter oss og de vi omgir oss med. Med utstillingen Libri Scientiae ønsker forskergruppen MaTecSus å berede grunnen for et videre arbeid med kunnskapsorganisering i utdanning og forskning. 

Vi håper at kolleger og studenter kan finne inspirasjon til eget arbeid med informasjonsorganisering og informasjonsdeling i sine fag. Samtidig tror vi at den fysiske, individuelle organiseringen som kunstnerbøker tilbyr vil være særlig nyttig i sammenhenger der informasjon er i spill på tvers av fag. Slik kan kunstnerbøker vise vei, mot nye sjangere og innovative måter å kommunisere omkring fag.

Referanser

Bury, S. (2005) Artists' Books: The Book As a Work of Art, 1963–1995. Scolar Press, 1995.
https://www.scribd.com/document/220296492/Stephen-Bury-Libros-de-artista-pdf 

Castleman, R. (1994) A century of artists books. MOMA
https://www.moma.org/documents/moma_catalogue_439_300100924.pdf 

Darnton, R. (2000) Extraordinary Commonplaces. The New York Review
https://www.nybooks.com/articles/2000/12/21/extraordinary-commonplaces/ 

Habermas, J. (2002) Borgerlig offentlighet

Hoem, J. og Schwebs, T. (2015) Digital commonplacing. First Monday, Volume 20, Number 7
https://firstmonday.org/ojs/index.php/fm/article/download/5451/4647 

Hoem, J. (2021) Digitale medier og materialitet. Skolerobot

Hovet, V. (2011) Den illustrerte boka - historia om norsk bokillustrasjon. Unipub forlag

Innis, H. (1950) Empires and Communication

Jones, H. (2023) Om rollen til kunstnerbøker – kunstbokhandlere og messer. Contemporay Art Stavanger
https://contemporaryartstavanger.no/archive/om-rollen-til-kunstnerboker-kunstbokhandlere-og-messer 

Rian, Ø. (2014) Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814. Universitetsforlaget

Storheim, S. (2022) Mer enn en arbeidsbok. Steinerbladet, 2022#3
https://steinerbladet.dk/article/mer-enn-en-arbeidsbok/